Da var jeg plutselig dukket opp igjen. Blanke ark kaller jeg dette. Antakeligvis ingen aktivitet her i det hele tatt lenger, men det er en form for frihet. Frihet til å kunne skrible ned alt.

Nå har det gått 1,5 år. Mye har skjedd, ting har måttet prioriteres. Først nå sitter jeg med dødtid og føler jeg må ta meg til noe, som ender opp med skriving. Jeg har ikke ett liv hvor jeg kan få i både pose og sekk. Faen heller, jeg får vel ikke en gang en pose. En neve er vel mer hva jeg kan forsyne meg med. Og da må innholdet i den neven vurderes nøye før valget tas.

At jeg på ny er kastet ut i samfunnet uten forståelse, er vel noe jeg nå har kommet meg til dels over. Jeg har innfunnet meg med at de aller fleste her i verden ikke vil forstå situasjonen min. Hvorfor det er så viktig for meg å stå opp til fast tid hver morgen, samme hvor sliten og trøtt jeg er. Om det så bare er for å flytte seg ut til sofaen. Jeg må stå opp. Det finnes ikke overskudd til teite filleting, og bare det å holde orden rundt meg er utfordring nok. At å gå ut med søppelet krever 100 ganger mer av meg enn deg.

Heldigvis for meg har jeg funnet den magiske balansen, og jeg blir bare bedre og bedre med tiden. Resten av folket får egentlig bare gjøre som de gjør, og si det de vil. Jeg er tilfreds! Jeg kan arbeide og tjene mine egne penger. Jeg kan få ett liv tilnærmet normalt istedenfor å sitte med ung ufør, og absolutt ingen fremtidsutsikter. Akkurat for øyeblikket føler jeg meg enormt heldig, spesielt ettersom jeg ikke vet om det varer evig. Alt jeg vet er at ting fungerer akkurat nå!

Jeg føler meg som sagt enormt heldig, og ser ikke på tingene jeg ofrer som noe stort tap. Jeg kan ikke ha krevende folk i livet mitt, jeg har funnet en modus hvor jeg er careless.

Vi har det fint, vi to!