Da var tiden kommet for at jeg fikk svar. Ett svar jeg har skreket etter i snart 5 år. Ett svar jeg burde ha fått for 8 år siden.

I 2003 ble min beste venn revet bort. Min beste venn på 4 bein. Dette var utslaget for at jeg valgte å leve på vegetarkost for en tid. Hester går i slakt, og tanken over at jeg ved ett uhell kunne få i meg noe som helst av min beste venn var utenkelig. Dermed var valget enkelt, og mamma informert. Jeg var kun 13-14 år på tidspunktet.

Mamma valgte selvfølgelig å kontakte lege, for å passe på at kostholdet mitt ble riktig uten kjøtt og fisk. Lege "fulgte" oss opp, kom med ett par råd og sendte oss ut døra. Etter en stund på dette kostholdet begynte jeg å oppleve ting som å svime av, mye svimmelhet o.l. Vi kom oss dermed til lege igjen, som anbefalte jerntilskudd. Etter en stund ble jeg rådet til å gå bort fra vegetarkost, da det veldig tydelig ikke var gunstig for kroppen min. Avgjørelsen tok jeg i 2005, da ting var kommet litt på avstand og jeg ikke hadde de samme følelsene ovenfor kjøtt. Jeg begynte igjen å spise kjøtt, og levde ett "normalt" liv. At jeg var sløv, svimmel, mye hodepine - det var jo typiske tenåringsplager som ingen tok spesielt alvorlig. Ikke en gang meg selv.

Så kom den endelige utslagsfaktoren. Når jeg fikk operasjon for gallestein i 2007. På tidspunktet gikk jeg på folkehøgskole i hedmark, og kom tilbake en uke etter operasjon. Da klarte jeg å pådra meg kyssesyken, og ble verre enn noen sinne. Etter viruset ga seg, var leververdiene mine oppe i skyene i 2-3 år i ettertid. Jeg fikk daglige hodepiner, så intense at det svartnet for øynene mine. Jeg svimlet ved hver minste anstrengelse, og hukommelsen min ble ekstremt dårlig. Det var her den virkelige historien min begynte. Jeg tok lite hensyn til signalene kroppen ga gjennom hele 2008, og endte etterhvert opp med å bli totalt utbrent.

Lege på lege ble besøkt. Legevakt, sykehus, spesialister. Gjennom flere år gikk jeg til forskjellige behandlinger. Ble akutt lagt inn på sykehus, og utredet for all verdens ting. Spiralen stoppet til slutt på kronisk utmattelse. Jeg fikk vedtak av NAV på AAP etter 1 år med full sykemelding. Vi snakket flere ganger om å sette meg på tidsbegrenset ufør, da fremtidsutsiktene mine så svært dårlige ut.

Så tok jeg valget om å flytte hjem til mor. Både for økonomien, og for å unngå alle de små gjøremålene som daglig tappet energi. Etterhvert steg energien min. Jeg kunne være i aktivitet 30 minutter pr dag. Jeg kunne være i aktivitet 2 timer pr dag, og alt bare steg. Da kom etterhvert tiden for å prøve meg i ulønnet praksis. Heldig som jeg var kom jeg inn på verdens beste sted, og fikk prøvd meg i aktivt arbeid over lang tid. Og jeg ble egentlig bare bedre, selv om jeg ikke ble kvitt symptomene. Men jeg hadde energi nok hvis jeg bare tok skikkelig i, og prioriterte å komme meg på jobb istedenfor andre ting.

Dette gikk over i fulltidsarbeid, som var enormt krevende i perioder. Jeg måtte prioritere bort sosialt liv, da dette tappet for mye energi i forhold til å komme meg på jobb samme dag. Men så kom dagen i februar 2012, dagen hvor den nye legen min skulle få en åpenbaring. Jeg ble alltid verre på vinterstid enn sommer, og mye bedre om jeg reiste til varmere strøk. Så da kunne vi jo kjøre på med en D-vitamin test, en uke senere lå brevet i postkassen. Jeg fikk påvist B12- og folatmangel. Noe som forklarte tilnærmet alle symptomene mine. Resept på tabletter var vedlagt, og jeg løp til nærmeste apotek. April 2012 kom det endelige svaret. De nye prøvene vi tok viste at jeg hadde tatt opp nok vitaminer til å ligge på ett noenlunde normalt nivå. (Og så er det muligens en revmatisk lidelse som forklarer resten av symptomene. Som jeg fikk starte behandling for med en gang.)

Kan skrive under på at dette beskriver meg veldig detaljert for 3 måneder siden.

Når jeg nå skriver dette, er det utrolig å tenke på. Jeg fikk svaret mitt i februar, og har siden det bare blitt bedre, og det blir fortsatt bedre for hver dag som går. Alt er fantastisk! Jeg kan sovne rundt midnatt, og våkne av meg selv klokka 8 neste morgen! Tidligere var jeg sengeliggende 23 timer og 30 minutter pr dag. Mellom der og nå måtte jeg tvinge meg selv opp av senga kl. 12, om jeg la meg kl. 22 kvelden før. Jeg svimlet hver gang jeg reiste meg, alt ble svart og jeg så liten fremtid. Nå er jeg plutselig full av energi, rastløs, og plages kun med at kroppen min verker og blir øm/stiv. Men det er jo rene ferien!! Det er uvirkelig for meg å tenke tilbake på alt jeg har gjennomgått, for noe så lite. En slik bagatell!

Nå føler jeg at jeg plutselig har hele livet foran meg. Alle valg jeg trodde jeg aldri skulle få ta, kan jeg nå ta. Jeg kan velge yrkesretning. Jeg kan utdanne meg. Jeg kan drive aktivt med hund på fritiden, reise, oppleve og bare leve!

Da var jeg plutselig dukket opp igjen. Blanke ark kaller jeg dette. Antakeligvis ingen aktivitet her i det hele tatt lenger, men det er en form for frihet. Frihet til å kunne skrible ned alt.

Nå har det gått 1,5 år. Mye har skjedd, ting har måttet prioriteres. Først nå sitter jeg med dødtid og føler jeg må ta meg til noe, som ender opp med skriving. Jeg har ikke ett liv hvor jeg kan få i både pose og sekk. Faen heller, jeg får vel ikke en gang en pose. En neve er vel mer hva jeg kan forsyne meg med. Og da må innholdet i den neven vurderes nøye før valget tas.

At jeg på ny er kastet ut i samfunnet uten forståelse, er vel noe jeg nå har kommet meg til dels over. Jeg har innfunnet meg med at de aller fleste her i verden ikke vil forstå situasjonen min. Hvorfor det er så viktig for meg å stå opp til fast tid hver morgen, samme hvor sliten og trøtt jeg er. Om det så bare er for å flytte seg ut til sofaen. Jeg må stå opp. Det finnes ikke overskudd til teite filleting, og bare det å holde orden rundt meg er utfordring nok. At å gå ut med søppelet krever 100 ganger mer av meg enn deg.

Heldigvis for meg har jeg funnet den magiske balansen, og jeg blir bare bedre og bedre med tiden. Resten av folket får egentlig bare gjøre som de gjør, og si det de vil. Jeg er tilfreds! Jeg kan arbeide og tjene mine egne penger. Jeg kan få ett liv tilnærmet normalt istedenfor å sitte med ung ufør, og absolutt ingen fremtidsutsikter. Akkurat for øyeblikket føler jeg meg enormt heldig, spesielt ettersom jeg ikke vet om det varer evig. Alt jeg vet er at ting fungerer akkurat nå!

Jeg føler meg som sagt enormt heldig, og ser ikke på tingene jeg ofrer som noe stort tap. Jeg kan ikke ha krevende folk i livet mitt, jeg har funnet en modus hvor jeg er careless.

Vi har det fint, vi to!